Vinayapitaka
Mahavagga
Den som vil hjelpe meg, skal hjelpe de syke
Så var det en munk som ble syk. Han hadde fått dysenteri, og lå tilgriset i sin egen urin og avføring. Mesteren gikk runden fra hytte til hytte sammen med Ananda, og kom til den hytta der den syke munken lå. Da Mesteren fikk se hvordan han lå der, tilgriset av sin egen urin og avføring, gikk han bort til ham og spurte:
"Hva er det som feiler deg, munk?"
"Jeg har fått dysenteri, Mester."
"Men har du ikke noen som kan hjelpe deg?"
"Nei, Mester."
"Hvorfor hjelper ikke de andre munkene deg, da?"
"Jeg er ikke til noen nytte for de andre munkene, så derfor er det ingen av dem som hjelper meg."
Da vendte Mesteren seg til Ananda, og sa:
"Gå og hent litt vann, Ananda, så skal vi vaske denne munken."
"Ja vel, Mester," svarte Ananda.
Så hentet han vann. Mesteren øste vann over munken, og Ananda vasket ham. Så tok Mesteren tak oppe ved hodet, og Ananda tok tak i føttene, og sammen løftet de munken opp og la ham i senga.
Dette fikk Mesteren til å sammenkalle alle munkene til møte.
"Er det ikke en munk som er syk i en av hyttene, her?" sa han.
"Jo, det er det," svarte munkene.
"Og hva er det som feiler ham?"
"Han har dysenteri, Mester."
"Er det noen som steller for ham?"
"Nei, Mester, det er det ikke."
"Hvorfor er det ikke noen munker som hjelper ham?"
"Han er ikke til noen nytte for oss, så derfor er det ingen av munkene som hjelper ham."
"Dere har ikke noen mor eller far til å stelle for dere, munker. Hvis ikke dere hjelper hverandre, hvem skal hjelpe dere da? Den som vil hjelpe meg, skal hjelpe de som er syke, munker. En lærer eller veileder bør hjelpe eleven sin til han er frisk igjen, og dette gjelder så lenge de lever. Det samme bør eleven gjøre for læreren sin, og det samme bør studiekamerater og de som bor i samme hus gjøre for hverandre. Skulle det være noen som ikke har noen slike som kan hjelpe seg, har alle munkene ansvar for å hjelpe til."