Suttapitaka
Dighanikaya - De lange tekstene
14. Mahapadanasutta - Den store legende
Innledning
Det finnes ikke noen samlet Buddha-biografi i palitekstene. De som senere har forsøkt å skrive slike biografier, har vært nødt til å lete seg gjennom tekstene og hente ut en episode her og en episode der, og etter beste skjønn forsøke å knytte disse sammen slik at de danner en sammenhengende beretning. Særlig når det gjelder Buddhas liv fram til like før oppvåkningen, er kildene usikre og til dels motstridende. Det kan se ut til at dette var et tema de tidligste buddhistene fant mindre interessant, og at man heller la vekt på å samle Buddhas lære etter at han var blitt en buddha, en oppvåknet. Til gjengjeld ble det skrevet Buddha-biografier senere, og jo større tidsgap det ble mellom Buddhas liv og biografenes fromme produkter, jo flere detaljer visste de å fortelle.
En kompliserende faktor er også at legende og historie er flettet sammen på en måte som gjør det vanskelig å nøste dem ut fra hverandre. Et eksempel på en slik sammenfletting av legende og historie er denne teksten, som gir en framstilling av livet til en mytisk buddha, Vipassi, som skal ha levd for nittien "verdensaldrer" siden.
Buddhistisk tradisjon har aldri hevdet at den historiske buddha, Gotama, var unik. Riktignok var han et eksepsjonelt menneske, men det hadde vært andre slike oppvåknede før ham, og det skal også komme andre i framtiden. I denne suttaen blir det gitt en framstilling av livshistorien til en slik forhistorisk buddha, Vipassi, fram til læren og ordenen hans er blitt etablert. Det som umiddelbart slår oss, er at de viktigste detaljene stemmer overens med historien om Gotamas liv, slik den fortelles i kommentarer og senere legender.
Spørsmålet blir da: Er historien om den mytiske Vipassi modellert over historien om den historiske Gotama? Eller er det kanskje omvendt? Gir historien om Vipassi et bilde av de mytiske forventningene man hadde til en buddhas livshistorie, og er så fortellingene om den historiske Gotama senere blitt tilpasset denne myten? Det kan finnes argumenter for begge syn, men kanskje er ikke saksforholdet fullt så enkelt. Kanskje inneholder historien om Gotama mytiske trekk, samtidig som historiske detaljer om Gotama kan være blitt innpasset i myten om Vipassi, slik at svaret ikke blir et enten-eller, men et både-og?
Med historien om buddhaen Vipassi settes historien om buddhaen Gotama inn i en kosmisk-mytisk kontekst, idet det stadig framheves at når det og det skjedde, var det i samsvar med naturens orden (dhammata). Det blir gitt en kosmisk tolkningsramme som begivenhetene kan settes inn i. Samtidig framheves det ikke-unike ved det unike. At Buddha var en eksepsjonell person, understrekes ved alle de små og store mirakuløse hendelsene i historien. Men det hadde vært flere buddhaer før ham, og selv om det ikke nevnes i denne teksten, sier andre tekster at flere buddhaer skal komme i en fjern framtid. På denne måten blir buddhaverdigheten, selve den unike oppvåkningen, alminneliggjort og åpnet for alle. Dette er en tendens som senere mahayanabuddhisme videreførte, med sin understrekning av at alle levende vesener har buddhanatur eller oppvåkningspotensiale. På denne måten knytter denne teksten forbindelser både bakover og framover i tid.
Teksten forteller også om spesielle kjennetegn som var forventet å finnes hos en stor mann. Man har ment at denne listen over spesielle kjennetegn var nedarvet fra brahmanismen, men har ikke klart å finne den i noen brahmanske tekster. Det er da også en underlig liste. Noen forskere har pekt på at de fleste punktene i den kan leses som en ikonografisk oppskrift på hvilke proporsjoner og detaljer en buddhastatue skulle ha. Men slike statuer begynte man ikke å produsere før flere hundre år etter Buddhas levetid, så hvis dette er tilfellet, må listen være innskutt i teksten på et senere tidspunkt. Dette skal vi komme tilbake til i forbindelse med tekst nr. 30 (Kjennetegnene på en stor mann).
Men denne teksten er mer enn en mytisk buddhabiografi. Den understreker at selve oppvåkningen var en følge av at Vipassi fikk øynene opp for den betingede tilblivelsesprosessen (paticcasamuppada). Dette skal vi se nærmere på i forbindelse med tekst nr. 15, der nettopp den betingede tilblivelsesprosessen står i sentrum.
Mahapadanasuttanta - Den store legende
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren var i Anathapindikas park i Jetalunden ved Savatthi, bodde han i ei hytte ved et kareritre. Så kom det mange munker og satte seg ned i paviljongen under kareritrærne. De hadde gått matrunden og var ferdig med å spise, og som de satt der begynte de å snakke sammen om naturens orden, og spesielt om tidligere liv.
"Slik og slik var det i tidligere liv," sa de til hverandre.
Med sin guddommelig klare hørsel, som langt overgår vanlige menneskers, hørte Mesteren hva disse munkene snakket om. Han reiste seg fra plassen sin og gikk bort til kareri-paviljongen. Der satte han seg på sin reserverte plass, og sa til munkene:
"Hva var det der satt og snakket om nå, munker? Hvilken samtale var det jeg avbrøt dere i?"
Munkene fortalte at de hadde snakket om tidligere liv.
"Har dere kanskje lyst til å høre en fortelling om tidligere liv, munker?"
"Gjerne, Mester! Det vil vi gjerne, du lykkelige! Vi vil gjerne høre hva du har å fortelle om tidligere liv. Det munkene hører av Mesteren, kommer de til å huske."
"Så skal dere få høre, munker, og legg nøye merke til det jeg forteller!"
"Ja vel, Mester," svarte munkene, og Mesteren sa:
"For nittien verdensaldrer siden sto den ærverdige mesteren Vipassi fram i verden, etter at han hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp. For trettien verdensaldrer siden sto Sikhi og Vessabhu fram, og i denne gunstige verdensalder sto Kakusandha, Konagamana og Kassapa fram i verden, munker, og alle var de ærverdige mestere som hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp. Og nettopp i denne gunstige verdensalder har jeg stått fram, jeg som er vår tids ærverdige Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, munker.
Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi ble født som adelsmann, munker, i en adelsfamilie. Det samme ble Sikhi og Vessabhu. Kakusandha, Konagamana og Kassapa ble født som brahmaner, i brahmanfamilier. Jeg, som er vår tids ærverdige og fullkomment selvvåknede Mester, er født som adelsmann, munker, i en adelsfamilie.
Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi var av Kondañña-ætten, munker. Det samme var Sikhi og Vessabhu. Kakusandha, Konagamana og Kassapa var av Kassapa-ætten. Jeg, som er vår tids ærverdige og fullkomment selvvåknede Mester, er av Gotama-ætten, munker.
Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi levde i åtti tusen år, munker. Sikhi levde i sytti tusen år, Vessabhu i seksti tusen, Kakusandha i førti tusen, Konagamana i tretti tusen og Kassapa i tjue tusen år. I vår tid er livet kort og flyktig, munker. Den som lever lenge kan bli hundre år, og bare noen få blir eldre enn det.
Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi nådde den endelige oppvåkning under et trompetblomsttre, munker. Sikhi nådde oppvåkningen under en lotus, Vessabhu under et salatre, Kakusandha under et sirisatre, Konagamana under et kvastfikentre og Kassapa under et banyantre. Jeg, som er vår tids ærverdige og fullkomment selvvåknede Mester, nådde den endelige oppvåkning under et botre, munker.
Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassis to fremste elever var Khanda og Tissa. Sikhis to fremste elever var Abhibhu og Sambhava. Vessabhus var Sona og Uttara. Kakusandhas var Vidhura og Sañjiva. Konagamanas to fremste elever var Bhiyyosa og Uttara, og Kassapas var Tissa og Bharadvaja. Nå for tiden er det Sariputta og Moggallana som er mine to fremste elever, munker.
Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi hadde tre elevforsamlinger, munker. Den ene forsamlingen var på seks millioner åtte hundre tusen munker. Den andre var på hundre tusen munker, og den tredje var på åtti tusen munker. Alle disse munkene hadde kvittet seg med sine negative tendenser i sinnet.
Sikhi hadde også tre elevforsamlinger, på hundre tusen, åtti tusen og sytti tusen munker, som alle hadde kvittet seg med sine negative tendenser.
Vessabhu hadde også tre elevforsamlinger, på åtti, sytti og seksti tusen munker, som alle hadde kvittet seg med sine negative tendenser.
Kakusandha hadde en forsamling på førti tusen munker, Konagamana hadde tretti tusen og Kassapa hadde tjue tusen munker, som alle hadde kvittet seg med sine negative tendenser.
Nå for tiden har jeg én elevforsamling på tolv hundre og femti munker som alle har kvittet seg med sine negative tendenser.
Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi hadde munken Asoka som sin nærmeste følgesvenn og personlige tjener. Sikhi hadde Khemankara, Vessabhu hadde Upasannaka, Kakusandha hadde Buddhija, Konagamana hadde Sotthija og Kassapa hadde Sabbamitta som sin nærmeste følgesvenn og personlige tjener. Nå for tiden er det Ananda som er min nærmeste følgesvenn og personlige tjener.
Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassis far var kong Bandhuma, hans mor var dronning Bandhumati, og kong Bandhumas hovedstad het Bandhumati.
Sikhis far var kong Aruna, hans mor var dronning Pabhavati, og kong Arunas hovedstad var Arunavati.
Vessabhus far var kong Suppatita, hans mor var dronning Yasavati, og kongens hovedstad var Anopama.
Kakusandhas far var brahmanen Aggidatta og hans mor var brahmankvinnen Visakha. På den tiden regjerte kong Khema fra sin hovedstad Khemavati.
Konagamanas far var brahmanen Yaññadatta og hans mor var brahmankvinnen Uttara. På den tiden regjerte kong Sobha fra sin hovedstad Sobhavati.
Kassapas far var brahmanen Brahmadatta og hans mor var brahmankvinnen Dhanavati. På den tiden regjerte kong Kiki fra sin hovedstad Baranasi.
Nå i vår tid er kong Suddhodana min far, dronning Maya min mor, og byen Kapilavatthu er kongens hovedstad."
Slik talte Mesteren. Da han hadde sagt dette, reiste han seg fra plassen sin og gikk inn i huset.
Da Mesteren hadde gått, sa munkene til hverandre:
"Det er fantastisk, dere, hva han som har kommet fram til sannheten, kan og vet. Hvordan kan han vel huske alle disse oppvåknede fra gamle dager når de for lengst er borte? Han husker jo både navn, ætt, levealder, elevforsamlinger og de to fremste elevene til disse som hadde skåret over alle vrangforestillinger, brutt vanetenkningen, sluttført kretsløpet og fridd seg fra all lidelse! Han kan faktisk si hva hver eneste mester het, hvilken slekt og samfunnsklasse hver enkelt var født i, hvilken moral, hvilken lære og hvilken visdom de hadde, hvordan de levde og hvordan de ble fri. Hvordan kan dette ha seg? Vet han det fordi han selv har trengt inn i sannheten, eller vet han det fordi gudene har fortalt ham det?"
Slik snakket munkene seg imellom til kvelden kom. Da kom Mesteren tilbake fra sin private meditasjon, og gikk til paviljongen under kareritrærne. Da han hadde satt seg på den reserverte plassen, spurte han munkene hva de hadde snakket om. De fortalte ham dette, og spurte hvordan han kunne huske alt det han hadde fortalt.
"Den som er kommet fram til sannheten, husker disse gamle mestrene fordi han selv har trengt inn i sannheten, munker, men også fordi gudene har fortalt om dem. Men har dere lyst til å høre flere fortellinger om tidligere liv, munker?"
"Gjerne, Mester! Det vil vi gjerne, du lykkelige! Vi vil gjerne høre hva du har å fortelle om tidligere liv. Det munkene hører av Mesteren, kommer de til å huske."
"Så skal dere få høre, munker, og legg nøye merke til det jeg forteller!"
"Ja vel, Mester," svarte munkene, og Mesteren sa:
"For nittien verdensaldrer siden sto den ærverdige mesteren Vipassi fram i verden, etter at han hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han ble født som adelsmann, i en adelsfamilie. Han var av Kondañña-ætten, og levde til han ble åtti tusen år. Han nådde den endelige oppvåkning under et trompetblomsttre, og hans to fremste elever var Khanda og Tissa. Vipassi hadde tre elevforsamlinger, på seks millioner åtte hundre tusen, hundre tusen og åtti tusen munker, som alle hadde kvittet seg med sine negative tendenser. Hans nærmeste følgesvenn og personlige tjener var munken Asoka. Hans far var kong Bandhuma, hans mor var dronning Bandhumati, og kong Bandhumas hovedstad var byen Bandhumati.
Da Vipassi, som var ivrig etter å nå oppvåknignen, falt fra lykkens himmel, gikk han inn i sin mors liv med oppmerksomhet og klar forståelse.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at da han som skulle nå oppvåkningen hadde falt fra lykkens himmel og gikk inn i sin mors liv, da strålte det opp et veldig lysskjær uten grenser, en stråleglans som overgikk gudenes største herlighet, og som lyste opp hele verden, med alle dens engler, djevler, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Selv ute i de bunnløse, mørke og sorte rom mellom verdenene, der hvor ikke en gang solens og månens kraftige stråler når fram, selv der strålte dette veldige lysskjæret opp, med en stråleglans som overgikk gudenes største herlighet. Da de vesenene som holder til der ute, fikk se dette lysskjæret, sa de til hverandre at nå var det nok flere som var blitt født der. Og de ti tusen verdenssystemene rystet, skalv og bevet, og hele verden lå badet i den enorme stråleglansen som overgikk selv gudenes største herlighet.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at da han som skulle nå oppvåkningen var kommet inn i sin mors liv, gikk fire gudesønner ut mot de fire verdenshjørner for å verne ham, og de sa:
‘Intet menneske eller umenneske skal gjøre noe vondt mot han som skal nå oppvåkningen, og heller ikke mot hans mor!'
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at da han som skulle nå oppvåkningen, var kommet inn i sin mors liv, fulgte det helt naturlig at hans mor holdt en høy etisk standard. Hun drepte ikke, stjal ikke, henfalt ikke til urette sansenytelser, sa ikke noe som var galt og lot være å bruke rusmidler.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at da han som skulle nå oppvåkningen, var kommet inn i sin mors liv, hadde hun ikke lyst på seksuell omgang med menn, og hun lot seg ikke friste av selv den mest lidenskapelige mann.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at da han som skulle nå oppvåkningen, var kommet inn i sin mors liv, kunne hun nyte livet i fulle drag gjennom alle sine sanser. Hun var omgitt av alt som skulle til for å glede de fem sansene.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at da han som skulle nå oppvåkningen, var kommet inn i sin mors liv, ble hun ikke angrepet av noen sykdommer, men levde lykkelig med sunn kropp. Og inne i sin livmor kunne hun se han som skulle nå oppvåkningen, velskapt og uten feil på lemmer eller sanseevner.
Det er som en strålende vakker juvel, munker, en smaragd av førsteklasses kvalitet med åtte velslepne fasetter, gjennomsiktig, pur og ren og perfekt på alle vis. Og denne juvelen er trædd inn på en blå, gul, hvit, rød eller beige snor. En mann med synet i behold som får den i hånden og ser på den, ville vite at dette er en strålende vakker juvel, en smaragd av førsteklasses kvalitet med åtte velslepne fasetter, gjennomsiktig, pur og ren og perfekt på alle vis, og at den er trædd inn på en blå, gul, hvit, rød eller beige snor.
Og slik var det også at da han som skulle nå oppvåkningen, var kommet inn i sin mors liv, ble hun ikke angrepet av noen sykdommer, men levde lykkelig med sunn kropp. Og inne i sin livmor kunne hun se han som skulle nå oppvåkningen, velskapt og uten feil på lemmer eller sanseevner.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at sju dager etter at han som skal nå oppvåkningen, er blitt født, dør hans mor og blir gjenfødt i lykkens himmel.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at andre kvinner bærer fosteret i ni eller ti måneder før de føder. Moren til han som skal nå oppvåkningen, derimot, bærer fosteret i nøyaktig ti måneder før hun nedkommer.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at andre kvinner føder i sittende eller liggende stilling. Moren til han som skal nå oppvåkningen, derimot, føder mens hun står oppreist.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at når han som skal nå oppvåkningen, kommer ut av sin mors liv, tar gudene først imot ham. Etterpå tar menneskene imot ham.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at når han som skal nå oppvåkningen, er kommet ut av sin mors liv og ennå ikke har berørt marken, kommer fire gudesønner og tar imot ham. De setter ham ned foran moren og sier:
‘Gled deg, dronning! Du har fått en praktfull sønn!'
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at når han som skal nå oppvåkningen, er kommet ut av sin mors liv, er han ren. Han er ikke tilsølt av urene væsker som blod eller slim. Ren og pur kommer han ut av sin mors liv.
Det er som når en kostbar juvel ligger på et klede av fineste bomull, munker. Ikke blir juvelen tilsølt av bomullstøyet, og ikke blir tøyet tilsølt av juvelen. Og hvorfor? Fordi begge er rene. Slik er det også når han som skal nå oppvåkningen er kommet ut av sin mors liv. Da er han ren. Han er ikke tilsølt av urene væsker som blod eller slim. Ren og pur kommer han ut av sin mors liv.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at når han som skal nå oppvåkningen, er kommet ut av sin mors liv, kommer to regnskurer fra himmelen. Den ene er varm og den andre er kald, og de gir mor og barn det badet de trenger.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at med det samme han som skal nå oppvåkningen, er født, setter han begge føttene på marken. Så vender han seg mot nord og går sju skritt, og mens en hvit parasoll blir holdt over ham, vender han seg til alle kanter og sier disse stolte ordene:
‘Jeg er den beste i verden! Jeg er den fremste i verden! Jeg er den ypperste i verden! Dette er min siste fødsel, nå blir det ingen flere tilværelser!'
Dette er i samsvar med naturens orden.
Det er også i samsvar med naturens orden, munker, at når han som skal nå oppvåkningen, kommer ut av sin mors liv, da stråler det opp et veldig lysskjær uten grenser, en stråleglans som overgår gudenes største herlighet, og som lyser opp hele verden, med alle dens engler, djevler, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Selv ute i de bunnløse, mørke og sorte rom mellom verdenene, der hvor ikke en gang solens og månens kraftige stråler når fram, selv der stråler dette veldige lysskjæret opp, med en stråleglans som overgår gudenes største herlighet. Når de vesenene som holder til der ute, får se dette lysskjæret, sier de til hverandre at nå er det nok flere som er blitt født der. Og de ti tusen verdenssystemene ryster, skjelver og bever, og hele verden ligger badet i den enorme stråleglansen som overgår selv gudenes største herlighet.
Dette er i samsvar med naturens orden.
Da prins Vipassi var født, munker, meldte de til kong Bandhumati:
‘Du har fått en sønn, herre! Kom og se på ham!'
Da kongen hadde sett barnet, tilkalte han sine sannsiger-brahmaner og ba dem se på ham. De så på gutten og sa:
‘Gled deg, herre! Du har fått en praktfull sønn! Det blir til stor lykke for deg, herre konge, at en slik gutt er blitt født i din familie, for denne prinsen har de trettito kjennetegn på en stor mann. Den som er utstyrt med disse kjennetegnene blir ett av to, og intet annet: Hvis han blir boende hjemme, blir han en rettmessig konge som hersker over hele verden. Som rettmessig konge styrer han over de fire verdenshjørner, og ved hjelp av de sju verdiene står hans velde urokkelig fast i alle land. Og dette er de sju verdiene hans: Det verdifulle hjul, den verdifulle elefant, den verdifulle hest, den verdifulle juvel, den verdifulle kvinne, den verdifulle skattmester og den verdifulle rådgiver. Mer enn tusen sønner får han, og alle er staselige helter som knuser fiendehærene. Hele vår havomkranste jord overvinner han med lovlige midler og ikke med vold og makt, og gjør den til sitt hjem. Men hvis han forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten, blir han en ærverdig mester som våkner fullt og helt ved egen hjelp, en som løfter sløret fra verden.
Hvilke kjennetegn er det så prinsen er utstyrt med, herre konge?
Denne prinsen setter hele fotsålen rett på marken for hvert skritt han tar, herre konge, og det er ett av tegnene på at han er en stor mann.
Under fotsålene sine har han mønster i form av perfekte hjul med felg, nav og tusen eiker, og dette er også et tegn på at han er en stor mann.
Han har lange hæler, lange fingre og tær, og hender og føtter er myke som på et barn. Fingrene og tærne hans er parallelle som renningstråder, anklene hans er velproposjonerte og han har bein som en gaselle. Når han står, kan han dekke begge knærne med håndflatene uten å bøye seg. Kjønnslemmet hans er skjult i et hylster. Huden hans er gyllen og stråler som gull, og den er så delikat at verken støv eller skitt blir hengende på den. Hårene på kroppen vokser ett og ett i porene, og hvert av dem stritter til værs i små, kullsvarte og høyrevridde spiraler. Han har en guddommelig holdning, og han har sju avrundede overflater (hender, føtter, skuldrer og kropp). Han har overkropp som en løve, og det er ikke noe søkk mellom skuldrene hans. Kroppen hans er jevn og rund som stammen på et banyantre. Den er en favn lang, og favntaket hans er like lang som kroppen. Brystet er jevnt avrundet, smakssansen hans er skarp og han har underkjeve som en løve. Han har førti jevne tenner i ubrutte rader, og hjørnetennene er skinnende hvite. Tunga hans er lang, og han har en guddommelig klar og melodisk stemme. Han har klare, blå øyne og øyenvipper som ei ku. Mellom øyenbrynene har han en liten hårdott som likner myk og hvit bomull. Hodet hans er jevnt avrundet som en turban.
Slik er de trettito tegnene som viser at prinsen er en stor mann, herre konge, og den som er utstyrt med disse kjennetegnene blir ett av to, og intet annet: Hvis han blir boende hjemme, blir han en rettmessig konge som hersker over hele verden. Som rettmessig konge styrer han over de fire verdenshjørner, og ved hjelp av de sju verdiene står hans velde urokkelig fast i alle land. Og dette er de sju verdiene hans: Det verdifulle hjul, den verdifulle elefant, den verdifulle hest, den verdifulle juvel, den verdifulle kvinne, den verdifulle skattmester og den verdifulle rådgiver. Mer enn tusen sønner får han, og alle er staselige helter som knuser fiendehærene. Hele vår havomkranste jord overvinner han med lovlige midler og ikke med vold og makt, og gjør den til sitt hjem. Men hvis han forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten, blir han en ærverdig mester som våkner fullt og helt ved egen hjelp, en som løfter sløret fra verden.'
Da sannsiger-brahmanene hadde sagt dette til kong Bandhuma, lot han dem få nye klær og alt de ellers måtte ønske seg.
Så utnevnte kongen barnepiker til prins Vipassi. Noen skulle amme ham, noen skulle bade ham, andre skulle bære ham og ha ham på fanget.
Helt fra han var født, ble det båret hvite parasoller over ham, så han ikke skulle bli plaget verken av varme eller kulde, støv, rusk eller dråper. Alle likte ham helt fra begynnelsen av, og han var populær blant alle. Det var med ham som det er med lotusblomster av alle slag, munker – alle liker dem. Og slik var det med prins Vipassi også. Alle likte ham. Han ble faktisk løftet fra fang til fang.
Prins Vipassi var født med en stemme som var mild, klar, myk og elskverdig. Stemmen hans var like mild, klar, myk og elskverdig som stemmen til karavika-fuglen som synger i Himalayas skråninger.
Som en følge av sine tidligere handlinger ble prins Vipassi født med guddommelig skjerpet synssans, og han kunne se hvor langt det skulle være både natt og dag.
Helt fra han var født, kunne prinsen se uten å blunke, akkurat som de trettitre gudene. Og det var fordi han kunne se uten å blunke at han fikk navnet Vipassi (Den klarsynte el. Den innsiktsfulle). Dessuten satte kong Bandhuma ofte den lille prinsen på fanget sitt når han satt og dømte i rettsvister. Da hørte prinsen godt etter, og snart kunne han avsi kloke dommer i mange saker. Dette var også en årsak til at han ble kalt Vipassi, munker.
Kongen lot bygge tre palasser med alle bekvemmeligheter for prins Vipassi, et til regntiden, et til den kalde og et til den varme årstiden. I regntiden bodde han i regntidpalasset fire måneder i strekk, uten å gå utenfor porten, bare omgitt av kvinnelige musikere.
Da det hadde gått noen tusen år, sa prins Vipassi til vognstyreren sin:
‘Gi beskjed om å spenne hestene for den fineste vognen, så kjører vi en tur og ser oss om i parken!'
‘Javel, herre,' svarte vognstyreren. Og da alt var klart, meldte han ifra til prinsen:
‘Vognen er klar, herre, vi venter bare på din befaling.'
Og prins Vipassi steg opp i praktvognen, og de kjørte ut i parken.
Der fikk de øye på en gammel og skrøpelig mann, som stavret seg skjelvende fram, krumbøyd over stokken sin. Prinsen snudde seg mot vognstyreren og sa:
‘Men hva har denne mannen gjort, kjære vognstyrer? Både håret og kroppen hans er jo annerledes enn vanlig?'
‘Han er gammel, herre.'
‘Gammel? Hva vil det si?'
‘Det betyr at han ikke har lenge igjen å leve.'
‘Men kommer jeg også til å bli gammel, vognstyrer? Eller hvordan kan jeg unngå det?'
‘Både du og alle vi andre kommer til å bli gamle, herre. Alderdommen kan ingen unngå.'
‘Jeg har fått nok av parken for i dag, vognstyrer! Kjør meg hjem igjen til mine gemakker!'
‘Javel, herre,' svarte vognstyreren, og snudde vognen.
Hjemme igjen gikk prins Vipassi trist og nedslått omkring og sukket:
‘Hva skal det være godt for å bli født, hvis fødselen bare er et forspill til alderdommen!'
Så sendte kongen bud på vognstyreren, og spurte om prinsen hadde likt kjøreturen i parken. Men vognstyreren fortalte at prinsen var verken glad eller fornøyd, og da kongen spurte hva som hadde hendt, fortalte han alt sammen.
Da tenkte kongen:
‘Bare nå ikke Vipassi sier fra seg kongedømmet! Bare han nå ikke forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten! Nå må ikke sannsiger-brahmanene få rett i spådommene sine!'
Så sørget han for at prinsen ble opptatt med enda flere fornøyelser, så han ikke skulle si fra seg kongedømmet, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten og gi sannsiger-brahmanene rett i spådommene sine. Og prinsen ble omgitt av enda mer luksus.
Da det hadde gått noen tusen år igjen, sa prins Vipassi til vognstyreren sin:
‘Gi beskjed om å spenne hestene for den fineste vognen, så kjører vi en tur og ser oss om i parken!'
‘Ja vel, herre,' svarte vognstyreren. Og da alt var klart, meldte han ifra til prinsen:
‘Vognen er klar, herre, vi venter bare på din befaling.'
Og prins Vipassi steg opp i praktvognen, og de kjørte ut i parken.
Der fikk de øye på en mann som var så syk at han lå i sterke smerter og vred seg i sin egen skitt, og folk måtte komme og få ham på beina og hjelpe ham bort. Prinsen snudde seg mot vognstyreren og sa:
‘Men hva har denne mannen gjort, kjære vognstyrer? Både øynene og stemmen hans er jo annerledes enn vanlig?'
‘Han er syk, herre.'
‘Syk? Hva vil det si?'
‘Det betyr at det er ikke sikkert han blir frisk igjen.'
‘Men kommer jeg også til å bli syk, vognstyrer? Eller hvordan kan jeg unngå det?'
‘Både du og alle vi andre kommer til å bli syke, herre. Sykdommer kan ingen unngå.'
‘Jeg har fått nok av parken for i dag, vognstyrer! Kjør meg hjem igjen til mine gemakker!'
‘Ja vel, herre,' svarte vognstyreren, og snudde vognen.
Hjemme igjen gikk prins Vipassi trist og nedslått omkring og sukket:
‘Hva skal det være godt for å bli født, hvis fødselen bare er et forspill til alderdom og sykdom!'
Så sendte kongen bud på vognstyreren, og spurte om prinsen hadde likt kjøreturen i parken. Men vognstyreren fortalte at prinsen var verken glad eller fornøyd, og da kongen spurte hva som hadde hendt, fortalte han alt sammen.
Da tenkte kongen:
‘Bare nå ikke Vipassi sier fra seg kongedømmet! Bare han nå ikke forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten! Nå må ikke sannsiger-brahmanene få rett i spådommene sine!'
Så sørget han for at prinsen ble opptatt med enda flere fornøyelser, så han ikke skulle si fra seg kongedømmet, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten og gi sannsiger-brahmanene rett i spådommene sine. Og prinsen ble omgitt av enda mer luksus.
Da det hadde gått noen tusen år igjen, sa prins Vipassi til vognstyreren sin:
‘Gi beskjed om å spenne hestene for den fineste vognen, så kjører vi en tur og ser oss om i parken!'
‘Ja vel, herre,' svarte vognstyreren. Og da alt var klart, meldte han ifra til prinsen:
‘Vognen er klar, herre, vi venter bare på din befaling.'
Og prins Vipassi steg opp i praktvognen, og de kjørte ut i parken.
Der fikk de øye på en flokk høytidskledde mennesker som bygde opp et likbål. Prinsen snudde seg mot vognstyreren og sa:
‘Men hva skal dette bety, kjære vognstyrer? Hvorfor står alle disse høytidkledde menneskene her og bygger bål?'
‘Det er fordi det er en som er død, herre.'
‘Kjør nærmere så jeg kan få se han som er død, vognstyrer.'
‘Ja vel, herre,' svarte vognstyreren, og kjørte nærmere, slik at prinsen fikk se liket.
‘Hva vil det si å være død, vognstyrer?'
‘Det betyr at verken mor, far, slekt eller venner vil få se ham mer, og han får heller aldri se dem igjen.'
‘Men kommer jeg også til å dø, vognstyrer? Eller kan jeg unngå det? Må det ende slik at verken kongen, dronningen, slekt og venner får se meg mer, og slik at jeg aldri får se dem igjen heller?'
‘Både du og alle vi andre kommer til å dø, herre. Døden kan ingen unngå. Da får verken kongen, dronningen, slekt og venner se deg mer, og aldri får du se dem igjen heller.'
‘Jeg har fått nok av parken for i dag, vognstyrer! Kjør meg hjem igjen til mine gemakker!'
‘Ja vel, herre,' svarte vognstyreren, og snudde vognen.
Hjemme igjen gikk prins Vipassi trist og nedslått omkring og sukket:
‘Hva skal det være godt for å bli født, hvis fødselen bare er et forspill til alderdom, sykdom og død!'
Så sendte kongen bud på vognstyreren, og spurte om prinsen hadde likt kjøreturen i parken. Men vognstyreren fortalte at prinsen var verken glad eller fornøyd, og da kongen spurte hva som hadde hendt, fortalte han alt sammen.
Da tenkte kongen:
‘Bare nå ikke Vipassi sier fra seg kongedømmet! Bare han nå ikke forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten! Nå må ikke sannsiger-brahmanene få rett i spådommene sine!'
Så sørget han for at prinsen ble opptatt med enda flere fornøyelser, så han ikke skulle si fra seg kongedømmet, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten og gi sannsiger-brahmanene rett i spådommene sine. Og prinsen ble omgitt av enda mer luksus.
Da det hadde gått noen tusen år igjen, sa prins Vipassi til vognstyreren sin:
‘Gi beskjed om å spenne hestene for den fineste vognen, så kjører vi en tur og ser oss om i parken!'
‘Ja vel, herre,' svarte vognstyreren. Og da alt var klart, meldte han ifra til prinsen:
‘Vognen er klar, herre, vi venter bare på din befaling.'
Og prins Vipassi steg opp i praktvognen, og de kjørte ut i parken.
Der fikk de øye på en hjemløs vandrer med raket hode og gul kappe. Prinsen snudde seg mot vognstyreren og sa:
‘Men hva har denne mannen gjort, kjære vognstyrer? Hodet hans er så merkelig, og han går ikke med vanlige klær?'
‘Det er en som har gått ut i hjemløsheten, herre.'
‘Men hva vil det si å gå ut i hjemløsheten, vognstyrer?'
‘Det er noen som går ut i hjemløsheten fordi de mener det er godt å trene sinnet, det er godt å leve enkelt, det er godt å gjøre det som er sunt, det er godt å bygge opp et forråd av gode fortjenester, det er godt å leve uten vold og det er godt å ha omsorg for andre.'
‘Da må det sannelig være godt å gå ut i hjemløsheten, kjære vognstyrer, for det er godt å trene sinnet, det er godt å leve enkelt, det er godt å gjøre det som er sunt, det er godt å bygge opp et forråd av gode fortjenester, det er godt å leve uten vold og det er godt å ha omsorg for andre. Men la oss kjøre bort til ham, vognstyrer.
‘Ja vel, herre,' svarte vognstyreren, og kjørte bort til den hjemløse vandreren. Prinsen spurte ham:
‘Hva har du gjort, min venn? Hodet ditt er så merkelig, og du går ikke med vanlige klær?'
‘Jeg har gått ut i hjemløsheten, herre.'
‘Men hva vil det si å gå ut i hjemløsheten, min venn?'
‘Jeg har gått ut i hjemløsheten fordi jeg mener det er godt å trene sinnet, det er godt å leve enkelt, det er godt å gjøre det som er sunt, det er godt å bygge opp et forråd av gode fortjenester, det er godt å leve uten vold og det er godt å ha omsorg for andre.'
‘Da har du gjort klokt i å gå ut i hjemløsheten, min venn, for det er godt å trene sinnet, det er godt å leve enkelt, det er godt å gjøre det som er sunt, det er godt å bygge opp et forråd av gode fortjenester, det er godt å leve uten vold og det er godt å ha omsorg for andre.'
Så snudde Vipassi seg til vognstyreren, og sa:
‘Snu vognen og kjør hjem igjen. Nå vil jeg rake av meg hår og skjegg, ta på meg gul kappe, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten!'
‘Ja vel, herre,' svarte vognstyreren, og snudde hjemover igjen. Og da de kom hjem til palasset, raket prins Vipassi av seg hår og skjegg, tok på seg en gul kappe, forlot hjemmet og gikk ut i hjemløsheten.
Da åttifire tusen innbyggere i hovedstaden Bandhumati fikk høre dette, tenkte de som så:
‘Når prins Vipassi har raket av seg hår og skjegg, kledd seg i gul kappe, forlatt hjemmet og gått ut i hjemløsheten, da kan det umulig være noen dårlig lære og disiplin han har sluttet seg til! Det er sikkert ikke så dumt å forlate hjemmet, når han gjør det. Hvorfor gjør ikke vi det samme?'
Og dermed raket åttifire tusen innbyggere i hovedstaden Bandhumati av seg hår og skjegg, tok på seg gule kapper, forlot hjemmet og fulgte Vipassi, som nå var blitt en som skulle våkne, ut i hjemløsheten. Sammen med denne flokken ga han seg på vandring gjennom landsbyer, byer og hovedsteder.
Men en dag Vipassi satt for seg selv og mediterte, tenkte han som så:
‘Det passer dårlig at jeg stadig er omgitt av så mange mennesker. Jeg tror jeg heller vil bort fra mengden og leve alene.'
Som tenkt, så gjort. De åttifire tusen gikk den ene veien og Vipassi gikk den andre veien.
En dag han satt alene i hytta si og mediterte, tenkte han:
‘Det er så mange problemer her i verden. Folk blir født, og så blir de gamle og dør, bare for å bli født på ny. Men det er ingen som vet hvordan vi kan unngå lidelse, det er ingen som vet hvordan vi kan unngå forfall og undergang! Når skal vi vel finne veien bort fra forfall og undergang, og fra lidelse?'
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for forfall og undergang? Hvilke betingelser er det som gjør at forfall og undergang oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge tilblivelse finnes, finnes også forfall og undergang. Tilblivelse er en betingelse for at forfall og undergang skal oppstå.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for tilblivelse? Hvilke betingelser er det som gjør at tilblivelse oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det finnes forventningsmønstre, finnes også tilblivelse. Forventningsmønstre er en betingelse for at tilblivelse skal oppstå.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for forventningsmønstre? Hvilke betingelser er det som gjør at forventningsmønstre oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det finnes emosjonelle involveringer, finnes også forventningsmønstre. Emosjonelle involveringer er en betingelse for at forventningsmønstre skal oppstå.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for emosjonelle involveringer? Hvilke betingelser er det som gjør at emosjonelle involveringer oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det finnes lengsler, finnes også emosjonelle involveringer. Lengsler er en betingelse for at emosjonelle involveringer skal oppstå.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for lengsler? Hvilke betingelser er det som gjør at lengsler oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det finnes følelser, finnes også lengsler. Følelser er en betingelse for at lengsler skal oppstå.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for følelser? Hvilke betingelser er det som gjør at følelser oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det finnes sansekontakt, finnes også følelser. Sansekontakt er en betingelse for at følelser skal oppstå.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for sansekontakt? Hvilke betingelser er det som gjør at sansekontakt oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge de seks sansefeltene finnes, finnes også sansekontakt. De seks sansefeltene er en betingelse for at sansekontakt skal oppstå.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for de seks sansefeltene? Hvilke betingelser er det som gjør at de seks sansefeltene oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge vi skjelner mellom navn og form, finnes også de seks sansefeltene. Splittelsen i navn og form er en betingelse for at de seks sansefeltene skal oppstå.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for splittelsen i navn og form? Hvilke betingelser er det som gjør at splittelsen i navn og form oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det finnes skjelneevne, finnes også splittelse i navn og form. Skjelneevnen er en betingelse for at splittelsen i navn og form skal oppstå.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for skjelneevnen? Hvilke betingelser er det som gjør at skjelneevnen oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge vi skjelner mellom navn og form, finnes også skjelneevne. Splittelsen i navn og form er en betingelse for at skjelneevnen skal oppstå.
Da tenkte Vipassi, han som skulle nå oppvåkningen:
‘Skjelneevnen snur og vender tilbake fra splittelsen i navn og form, og kommer ikke videre. Da er det altså på denne måten vi blir født, blir gamle og dør, bare for å bli født på ny: Betinget av splittelsen i navn og form oppstår skjelneevne, betinget av skjelneevne skjelner vi mellom navn og form, betinget av splittelsen i navn og form oppstår de seks sansefeltene, betinget av de seks sansefeltene oppstår sansekontakt, betinget av sansekontakt oppstår følelser, betinget av følelsene oppstår lengsler, betinget av lengsler oppstår emosjonelle involveringer, betinget av de emosjonelle involveringene oppstår forventningsmønstre, betinget av forventningsmønstre oppstår tilblivelse, og betinget av tilblivelse oppstår forfall og undergang, med alt dette medfører av sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot. Slik oppstår altså all lidelse!'
Videre tenkte han:
‘Men hva er forutsetningen for at forfall og undergang ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt hvis forfall og undergang skal ta slutt?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge tilblivelse ikke finnes, finnes heller ingen forfall og undergang. Tilblivelse må ta slutt for at forfall og undergang skal ta slutt.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for at tilblivelse ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt for at tilblivelse oppstår?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det ikke finnes forventningsmønstre, finnes det heller ingen tilblivelse. Forventningsmønstrene må ta slutt for at tilblivelse skal ta slutt.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for at forventningsmønstre ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt for at forventningsmønstrene skal ta slutt?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det ikke finnes emosjonelle involveringer, finnes det heller ingen forventningsmønstre. Emosjonelle involveringer må ta slutt for at forventningsmønstrene skal ta slutt.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for at emosjonelle involveringer ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt for at emosjonelle involveringer skal ta slutt?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det ikke finnes lengsler, finnes det heller ingen emosjonelle involveringer. Lengslene må ta slutt for at emosjonelle involveringer skal ta slutt.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for at lengsler ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt for at lengslene skal ta slutt?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det ikke finnes følelser, finnes det heller ingen lengsler. Følelser må ta slutt for at lengslene skal ta slutt.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for at følelser ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt for at følelsene skal ta slutt?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det ikke finnes sansekontakt, finnes det heller ingen følelser. Sansekontakten må ta slutt for at følelsene skal ta slutt.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for at sansekontakt ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt for at sansekontakten skal ta slutt?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge de seks sansefeltene ikke finnes, finnes det heller ingen sansekontakt. De seks sansefeltene må ta slutt for at sansekontakten skal ta slutt.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for at de seks sansefeltene ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt for at de seks sansefeltene skal ta slutt?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge vi ikke skjelner mellom navn og form, finnes heller ikke de seks sansefeltene. Splittelsen i navn og form må ta slutt for at de seks sansefeltene skal ta slutt.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for at splittelsen i navn og form ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt for at splittelsen i navn og form skal ta slutt?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge det ikke finnes skjelneevne, finnes det heller ikke noen splittelse i navn og form. Skjelneevnen må ta slutt for at splittelsen i navn og form skal ta slutt.
Og han tenkte videre:
‘Hva er det som er forutsetningen for at skjelneevnen ikke skal finnes? Hva er det som må ta slutt for at skjelneevnen skal ta slutt?'
Og da han hadde tenkt nøye og metodisk gjennom dette spørsmålet, innså han at så lenge vi ikke skjelner mellom navn og form, finnes det heller ingen skjelneevne. Splittelsen i navn og form må ta slutt for at skjelneevnen skal ta slutt.
Da tenkte Vipassi, han som skulle nå oppvåkningen:
‘Nå har jeg funnet innsiktsveien til oppvåkning! Når splittelsen i navn og form tar slutt, tar altså skjelneevnen slutt; når skjelneevnen tar slutt, tar splittelsen i navn og form slutt; når navn og form tar slutt, tar de seks sansefeltene slutt; når de seks sansefunksjonsfeltene tar slutt, tar sansekontakten slutt; når sansekontakten tar slutt, tar følelsene slutt; når følelsene tar slutt, tar lengslene slutt; når lengslene tar slutt, tar de emosjonelle involveringene slutt; når de emosjonelle involveringene tar slutt, tar forventningsmønstrene slutt; når forventningsmønstrene tar slutt, blir det slutt på tilblivelse; når det ikke lenger blir noen tilblivelse blir det også slutt på forfall og undergang, med alt dette medfører av sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot. Slik blir det altså slutt på all lidelse!
Slutten, dette er altså slutten!'
Slik fikk Vipassi, han som skulle nå oppvåkningen, øynene opp for sannheter som ingen hadde hørt før, og det oppsto erkjennelse, innsikt og viten i ham.
Deretter betraktet han de fem involveringsgruppene, og så hvordan de oppstår og forsvinner:
‘Slik er form, slik oppstår formene, slik forsvinner formene. Slik er følelser, slik oppstår følelsene, slik forsvinner følelsene. Slik er identifikasjon, slik oppstår identifikasjonene, slik forsvinner identifikasjonene. Slik er reaksjoner, slik oppstår reaksjonene, slik forsvinner reaksjonene. Slik er skjelneevne, slik oppstår skjelneevnen, slik forsvinner skjelneevnen.'
Da han så hvordan disse fem involveringsgruppene oppstår og forsvinner, tok det ikke lang tid før ble fullstendig kvitt alle sinnets forurensninger.
Nå var Vipassi blitt en ærverdig mester som hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp, og han tenkte som så:
‘Kanskje jeg skulle la andre få kjennskap til den sannheten jeg har vunnet fram til?'
Men så tenkte han:
‘Den sannheten jeg har vunnet fram til er dyp og vanskelig å se og vanskelig å forstå. Den er herlig og den gir fred i sinnet, men den er subtil, den ligger utenfor logikernes rekkevidde og kan bare fattes av de som har visdom. Folk flest vil ha noe konkret å holde seg til, de foretrekker å ha noe å holde seg til og liker det best slik. Og da blir det vanskelig for dem å se at alt er relativt og henger sammen i en gjensidig betinget tilblivelsesprosess. Det blir nok også vanskelig for dem å se hvorfor vi bør la alle tankekonstruksjoner falle til ro og slippe taket i alt vi binder oss til, slukke grådigheten, dempe lidenskapene og la dem ta slutt og slukne. Hvis jeg skulle prøve å forklare dette for andre og de ikke skulle forstå hva jeg sier, så ville det bare gi meg skuffelser og slit.'
Og så uttalte den ærverdige og fullkomment selvvåknede mesteren Vipassi disse nye versene som ingen hadde hørt før:
‘Dette har jeg slitt for å finne ut av,
så hvorfor skulle jeg si noe til andre?
Denne læren er ikke lett å forstå
for dem som sitter fast i lidenskaper og hat.
Den går imot strømmen og er subtil,
den er dyp og vanskelig å forstå.
Lidenskapens treller kommer ikke til å forstå den,
for de er innhyllet i mørke.'
Og med disse tankene hadde han mest lyst til å trekke seg passivt tilbake, og han hadde liten lyst til å undervise andre i læren om virkeligheten.
Men en av de øverste Brahma-gudene oppdaget hva som var i ferd med å skje, og tenkte som så:
‘Dette er jo den rene katastrofe! Det blir til stor skade for verden hvis den ærverdige mesteren Vipassi, som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, trekker seg passivt tilbake og ikke har lyst til å forklare sannheten for andre!'
Og like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker armen sin, forsvant den store Brahma fra gudenes verden og kom til syne foran Vipassi. Han la ytterkappen over den ene skulderen, gikk ned på høyre kne, la hendene mot hverandre og løftet dem, mens han bøyde seg for den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi. Så sa han:
‘Vær så snill å undervise, Mester! Forklar sannheten for andre, du lykkelige! Det finnes jo noen som bare har ytterst lite støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne hvis de ikke får høre sannheten. De kommer til å forstå den virkelighetslæren du har vunnet fram til, Mester!'
Men Vipassi svarte:
‘Jeg har allerede overveid om jeg skulle begynne å undervise. Men så tenkte jeg at den sannheten jeg har vunnet fram til er dyp og vanskelig å se og vanskelig å forstå. Den er herlig og den gir fred i sinnet, men den er subtil, den ligger utenfor logikernes rekkevidde og kan bare fattes av de som har visdom. Folk flest vil ha noe konkret å holde seg til, de foretrekker å ha noe å holde seg til og liker det best slik. Og da blir det vanskelig for dem å se at alt er relativt og henger sammen i en gjensidig betinget tilblivelsesprosess. Det blir nok også vanskelig for dem å se hvorfor vi bør la alle tankekonstruksjoner falle til ro og slippe taket i alt vi binder oss til, slukke grådigheten, dempe lidenskapene og la dem ta slutt og slukne. Hvis jeg skulle prøve å forklare dette for andre og de ikke skulle forstå hva jeg sier, så ville det bare gi meg skuffelser og slit.
Og dermed kom jeg på disse nye versene som ingen har hørt før:
‘Dette har jeg slitt for å finne ut av,
så hvorfor skulle jeg si noe til andre?
Denne læren er ikke lett å forstå
for dem som sitter fast i lidenskaper og hat.
Den går imot strømmen og er subtil,
den er dyp og vanskelig å forstå.
Lidenskapens treller kommer ikke til å forstå den,
for de er innhyllet i mørke.'
Derfor har jeg mest lyst til å trekke meg passivt tilbake, og jeg har liten lyst til å undervise andre i læren om virkeligheten.'
Den store Brahma gjentok imidlertid sin oppfordring, men Vipassi avviste den på nytt.
Da tok den store Brahma ordet for tredje gang, og sa:
‘Vær så snill å undervise, Mester! Forklar sannheten for andre, du lykkelige! Det finnes jo noen som bare har ytterst lite støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne hvis de ikke får høre sannheten. De kommer til å forstå den virkelighetslæren du har vunnet fram til, Mester!'
Mens den ærverdige og fullkomment selvvåknede mesteren Vipassi lyttet til Brahmas oppfordringer, så han utover verden med våkent blikk, og han følte medlidenhet med alt som lever. Han så at noen har mye støv på øynene, andre har lite støv på øynene. Noen har gode evner, andre har svake evner. Noen har gode egenskaper, andre har dårlige egenskaper. Noen ville det være lett å undervise, andre ville det være vanskelig å undervise. Og han så at det var noen som levde i stadig frykt for hva et feiltrinn kunne føre til av følger i en annen verden.
Han syntes det var som å se vannliljer av forskjellige slag ute i en vannliljedam. Alle er de født og oppvokst i vannet, men noen av dem lever helt neddykket og klarer aldri å løfte seg ut av det våte element. Andre når akkurat så vidt opp i overflaten, mens atter andre løfter seg helt opp av vannet, og det blir ikke så mye som en dråpe hengende igjen på dem.
Slik så den ærverdige og fullkomment selvvåknede mesteren Vipassi ut over verden med våkent blikk mens han lyttet til Brahmas oppfordringer, og han følte medlidenhet med alt som lever. Han så at noen har mye støv på øynene, andre har lite støv på øynene. Noen har gode evner, andre har svake evner. Noen har gode egenskaper, andre har dårlige egenskaper. Noen ville det være lett å undervise, andre ville det være vanskelig å undervise. Og han så at det var noen som levde i stadig frykt for hva et feiltrinn kunne føre til av følger i en annen verden.
Da den store Brahma forsto hva Vipassi tenkte, uttalte han disse versene:
‘Stig opp på denne lærens høye tårn
og se deg om, du vidtskuende vise,
som om du skulle stå på bergets høyeste topp
og se all verden bre seg ut under deg,
Du som er fri fra sorg, se hvordan alle
er nedtynget av sorger, overveldet av fødsel og alderdom!
Reis deg, du seierrike helt,
du gjeldfrie veileder, og gå ut i verden.
Gi undervisning i læren, Mester.
Noen kommer til å forstå den!'
Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi svarte med dette verset:
"Døren til friheten fra død er nå åpnet.
De som hører dette, kan ha tillit til det.
Når jeg nølte med å forkynne den ypperste lære,
var det bare fordi jeg var redd det skulle være til bry."
Da sa den store Brahma:
‘Nå fikk jeg overtalt den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi til å la andre få del i sannheten!'
Så hilste han Vipassi ærbødig og gikk rundt ham med høyre side vendt mot ham, før han forsvant igjen.
Deretter tenkte den ærverdige og fullkoment selvvåknede mester Vipassi seg om:
‘Hvem skal bli den første jeg forklarer sannheten for? Hvem kommer lettest til å forstå denne læren?'
Og videre tenkte han:
‘I hovedstaden Bandhumati lever fyrstesønnen Khanda og ministersønnen Tissa. De er kloke og forstandige og har et klart intellekt, og de har allerede i lang tid hatt lite støv på øynene. De skal bli de første jeg forklarer sannheten for. De kommer nok lett til å forstå denne læren.'
Og like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker armen sin, forsvant Vipassi fra foten av oppvåkningstreet og kom til syne i hjorteparken Fred ved hovedstaden Bandhumati. Der henvendte han seg til parkvokteren, og sa:
‘Hallo, min gode parkvokter! Gå til fyrstesønnen Khanda og ministersønnen Tissa og fortell dem at den ærverdige mester Vipassi, som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, gjerne vil treffe dem.'
‘Ja vel, Mester,' svarte parkvokteren, og gikk og ga beskjed til Khanda og Tissa.
Da disse fikk høre dette, lot de spenne for sine fineste praktvogner, steg opp og kjørte ut av byen mot hjorteparken Fred. Da de hadde kommet så langt som det var mulig å kjøre, steg de ut og fortsatte inn i parken til fots. Da de kom fram til den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi, hilste de ærbødig og satte seg ned ved siden av ham.
Som de nå satt der, talte mester Vipassi med metodisk progresjon. Han talte om å gi gaver, om moral og om himmelen. Han forklarte ulempene, elendigheten og de mentale forurensningene som kommer av sansenytelsebegjær, og fordelene ved å kunne gi avkall. Da mesteren forsto at Khandas og Tissas sinn var rede, smidig, fordomsfritt, oppløftet og lydhørt, da forklarte han dem den virkelighetslære som de våkne selv har funnet fram til: sannheten om lidelsen, om årsaken, opphør og veien. Liksom når et rent og flekkfritt stykke tøy lett kan ta imot fargestoffet, nettopp slik fikk Khanda og Tissa, der de satt, øynene opp for sannheten, plettfritt og rent, og de innså at alt som har en begynnelse også har en slutt.
Nå som Khanda og Tissa hadde sett sannheten, nådd fram til den, forstått den og trengt inn i den, overvant de enhver tvil og usikkerhet, og de ble fylt med selvtillit og ble uavhengig av andre når det gjaldt mesterens lære. Og de sa:
‘Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar vi tilflukt til deg, Mester, og til din lære. La oss få utgang og opptak av deg, Mester.'
Khanda og Tissa fikk utgang og opptak av mesteren. Han gledet, oppmuntret og inspirerte dem med ord om den sanne lære, og viste dem hvilke ulemper, fornedrelser og forurensninger tankekonstruksjoner kan føre til, og hvor godt det er å oppnå nibbana. Og da gikk det ikke lang tid før de slapp taket i sine emosjonelle involveringer og ble kvitt alle sinnets forurensninger.
Så fikk åttifire tusen innbyggere i hovedstaden Bandhumati høre at den ærverdige mester Vipassi som hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp, skulle ha kommet til byen og bodde ute i hjorteparken Fred. Og fyrstesønnen Khanda og ministersønnen Tissa hadde visstnok raket av seg hår og skjegg, kledd seg i gul kappe, forlatt hjemmet og gått ut i hjemløsheten som elever av den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi. Da tenkte de som så:
‘Når fyrstesønnen Khanda og ministersønnen Tissa har raket av seg hår og skjegg, kledd seg i gul kappe, forlatt hjemmet og gått ut i hjemløsheten, da kan det umulig være noen dårlig lære og disiplin de har sluttet seg til! Det er sikkert ikke så dumt å forlate hjemmet og bli elever av den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi når de gjør det. Hvorfor gjør ikke vi det samme?'
Og dermed gikk åttifire tusen innbyggere i hovedstaden Bandhumati ut av byen mot hjorteparken Fred. Da de kom fram til den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi, hilste de ærbødig og satte seg ned ved siden av ham.
Som de nå satt der, talte mester Vipassi med metodisk progresjon. Han talte om å gi gaver, om moral og om himmelen. Han forklarte ulempene, elendigheten og de mentale forurensningene som kommer av sansenytelsebegjær, og fordelene ved å kunne gi avkall. Da mesteren forsto at de åttifire tusens sinn var rede, smidig, fordomsfritt, oppløftet og lydhørt, da forklarte han dem den virkelighetslære som de våkne selv har funnet fram til: sannheten om lidelse, om årsaken, opphør og veien. Liksom når et rent og flekkfritt stykke tøy lett kan ta imot fargestoffet, nettopp slik fikk de åttifire tusen, der de satt, øynene opp for sannheten, plettfritt og rent, og de innså at alt som har en begynnelse også har en slutt.
Nå som de åttifire tusen hadde sett sannheten, nådd fram til den, forstått den og trengt inn i den, overvant de enhver tvil og usikkerhet, og de ble fylt med selvtillit og ble uavhengig av andre når det gjaldt mesterens lære. Og de sa:
‘Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar vi tilflukt deg, Mester, og til din lære. La oss få utgang og opptak av deg, Mester.'
De åttifire tusen fikk utgang og opptak av mesteren. Han gledet, oppmuntret og inspirerte dem med ord om den sanne lære, og viste dem hvilke ulemper, fornedrelser og forurensninger tankekonstruksjoner kan føre til, og hvilke godt det er å oppnå nibbana. Og da gikk det ikke lang tid før de slapp taket i sine emosjonelle involveringer og ble kvitt alle sine negative tendenser.
Så fikk de åttifire tusen tidligere innbyggerne i hovedstaden Bandhumati som allerede hadde forlatt hjemmet og gått ut i hjemløsheten, høre at den ærverdige mester Vipassi som hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp, skulle ha kommet til byen og bodde ute i hjorteparken Fred og underviste i den sanne lære. Da ga de seg på vei mot Bandhumati og gikk ut til hjorteparken Fred. Da de kom fram til den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi, hilste de ærbødig og satte seg ned ved siden av ham.
Som de nå satt der, talte mester Vipassi med metodisk progresjon. Han talte om å gi gaver, om moral og om himmelen. Han forklarte ulempene, elendigheten og de mentale forurensningene som kommer av sansenytelsebegjær, og fordelene ved å kunne gi avkall. Da mesteren forsto at de åttifire tusens sinn var rede, smidig, fordomsfritt, oppløftet og lydhørt, da forklarte han dem den virkelighetslære som de våkne selv har funnet fram til: sannheten om lidelse, om årsaken, opphør og veien. Liksom når et rent og flekkfritt stykke tøy lett kan ta imot fargestoffet, nettopp slik fikk de åttifire tusen hjemløse vandrerne, der de satt, øynene opp for sannheten, plettfritt og rent, og de innså at alt som har en begynnelse også har en slutt.
Nå som de hadde sett sannheten, nådd fram til den, forstått den og trengt inn i den, overvant de enhver tvil og usikkerhet, og de ble fylt med selvtillit og ble uavhengig av andre når det gjaldt mesterens lære. Og de sa:
‘Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar vi tilflukt til deg, Mester, til din lære og til munkefellesskapet. La oss få utgang og opptak av deg, Mester.'
De åttifire tusen hjemløse vandrerne fikk utgang og opptak av mesteren. Han gledet, oppmuntret og inspirerte dem med ord om den sanne lære, og viste dem hvilke ulemper, fornedrelser og forurensninger tankekonstruksjoner kan føre til, og hvor godt det er å oppnå nibbana. Og da gikk det ikke lang tid før de slapp taket i sine emosjonelle involveringer og ble kvitt alle sine negative tendenser.
Nå var det altså en forsamling på hele ett hundre og sekstifire tusen munker som oppholdt seg i hovedstaden Bandhumati. Men en dag den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi satt for seg selv, tenkte han som så:
‘Nå er det hele ett hundre og sekstifire tusen munker her i hovedstaden Bandhumati. Jeg tror jeg vil oppfordre dem til følgende: Gå ut, munker! Vis medfølelse med verden og gå ut på vandring til glede og nytte for mange mennesker, til glede, nytte og hjelp for guder og mennesker. Dit hvor én går, skal ikke to andre gå. Gi undervisning i denne læren som er god på begynnelsen, god på midten og god på slutten, og forklar både hovedinnholdet og alle de små detaljene! Forklar hvordan vi kan leve et rent og fullkomment liv! Det finnes noen som bare har litt støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne dersom de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå læren! Hvert sjette år kan dere imidlertid komme tilbake hit til Bandhumati og repetere ordensreglene sammen.'
En av de øverste gudene oppdaget hva den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi tenkte på, og like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker armen sin, forsvant den store guden fra gudenes verden og kom til syne foran Vipassi. Han la ytterkappen over den ene skulderen, gikk ned på høyre kne, la hendene mot hverandre og løftet dem, mens han bøyde seg for den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi. Så sa han:
‘Slik er det, Mester! Slik er det, du lykkelige! Nå er det hele ett hundre og sekstifire tusen munker her i hovedstaden Bandhumati. Du bør nok oppfordre dem til følgende: Gå ut, munker! Vis medfølelse med verden og gå ut på vandring til glede og nytte for mange mennesker, til glede, nytte og hjelp for guder og mennesker. Dit hvor én går, skal ikke to andre gå. Gi undervisning i denne læren som er god på begynnelsen, god på midten og god på slutten, og forklar både hovedinnholdet og alle de små detaljene! Forklar hvordan vi kan leve et rent og fullkomment liv! Det finnes noen som bare har litt støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne dersom de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå læren! Hvert sjette år kan dere imidlertid komme tilbake hit til Bandhumati og repetere ordensreglene sammen.'
Så hilste han Vipassi ærbødig og gikk rundt ham med høyre side vendt mot ham, før han forsvant igjen.
Da kvelden kom, og den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi vendte tilbake til munkene etter sin stund i ensomhet, sa han:
‘Mens jeg satt for meg selv, munker, tenkte jeg som så: Nå er det hele ett hundre og sekstifire tusen munker her i hovedstaden Bandhumati. Jeg tror jeg vil oppfordre dem til følgende: Gå ut, munker! Vis medfølelse med verden og gå ut på vandring til glede og nytte for mange mennesker, til glede, nytte og hjelp for guder og mennesker. Dit hvor én går, skal ikke to andre gå. Gi undervisning i denne læren som er god på begynnelsen, god på midten og god på slutten, og forklar både hovedinnholdet og alle de små detaljene! Forklar hvordan vi kan leve et rent og fullkomment liv! Det finnes noen som bare har litt støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne dersom de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå læren! Hvert sjette år kan dere imidlertid komme tilbake hit til Bandhumati og repetere ordensreglene sammen.
Og straks etter kom en av de store gudene og oppfordret meg til det samme.
Derfor, munker, vil jeg oppfordre dere slik: Gå ut, munker! Vis medfølelse med verden og gå ut på vandring til glede og nytte for mange mennesker, til glede, nytte og hjelp for guder og mennesker. Dit hvor én går, skal ikke to andre gå. Gi undervisning i denne læren som er god på begynnelsen, god på midten og god på slutten, og forklar både hovedinnholdet og alle de små detaljene! Forklar hvordan vi kan leve et rent og fullkomment liv! Det finnes noen som bare har litt støv på øynene, men som kommer til å gå til grunne dersom de ikke får høre læren. Noen kommer til å forstå læren! Hvert sjette år kan dere imidlertid komme tilbake hit til Bandhumati og repetere ordensreglene sammen.'
Og allerede samme dag la de fleste munkene ut på vandringer som førte dem ut over hele landet.
Slik ble det reist åttifire tusen eneboerhytter spredt over hele India. Da det første året var til ende, kom gudene og proklamerte:
‘Ett år er gått, kjære venner! Nå er det fem år igjen til alle skal samles i Bandhumati og repetere ordensreglene sammen!'
Slik gikk det år etter år, helt til det sjette året var til ende. Da kom gudene og proklamerte:
‘Seks år er gått, kjære venner! Nå er det på tide at alle samles i Bandhumati og repeterer ordensreglene sammen!'
Noen av munkene reiste ved hjelp av egne magiske evner, mens andre fikk reisehjelp av gudene. Og det tok ikke mer enn én dag før alle var samlet i hovedstaden Bandhumati og kunne repetere ordensreglene sammen.
Og den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi lærte munkefellesskapet følgende treningsregler, munker:
‘Den edleste form for askese
er standhaftig tålmodighet,
men høyest av alt er nibbana
sier de som er våkne.
Den som er andre til skade
er slett ingen munk,
og heller ikke en sann filosof
er den som er andre til mén.
Unngå å gjøre det onde,
gå inn for å gjøre det gode,
foredle sitt eget sinn –
det er de våknes budskap.
Å ikke skade eller fornærme,
å være behersket i samsvar med normen,
å spise med måte,
å føre et stille og rolig liv,
å utvikle sinnet til høyere nivå –
det er de våknes budskap.'
Det hendte en gang, munker, at jeg bodde ved foten av et majestetisk salatre i Subhagalunden i Ukkattha. Mens jeg satt der for meg selv, tenkte jeg som så:
"Av alle de stedene som er lett å komme fram til, er det bare ett sted jeg ikke har vært på lenge, og det er hos de gudene som bor i de rene haller. Kanskje jeg skulle besøke dem?"
Og like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker armen sin, forsvant jeg fra foten av det majestetiske salatreet i Subhagalunden i Ukkattha, og kom til syne midt blant gudene i overflodens himmel. Flere tusen av dem samlet seg omkring meg, hilste ærbødig, og sa:
"For nittien verdensaldrer siden sto den ærverdige mesteren Vipassi fram i verden, etter at han hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han ble født som adelsmann, i en adelsfamilie. Han var av Kondañña-ætten, og levde til han ble åtti tusen år. Han nådde den endelige oppvåkning under et trompetblomsttre, og hans to fremste elever var Khanda og Tissa. Vipassi hadde tre elevforsamlinger, på seks millioner åtte hundre tusen, hundre tusen og åtti tusen munker, som alle hadde kvittet seg med sine negative tendenser. Hans nærmeste følgesvenn og personlige tjener var munken Asoka. Hans far var kong Bandhuma, hans mor var dronning Bandhumati, og kong Bandhumas hovedstad var byen Bandhumati."
Og videre fortalte de hvordan Vipassi hadde gått ut og forlatt hjemmet, hvilke anstrengelser han hadde gjennomgått og hvordan han hadde våknet, og likeledes hvordan han hadde satt sannhetens hjul i bevegelse. Og videre:
"Vi praktiserte den høyere trening under den ærverdige mesteren Vipassi, som våknet fullt og helt ved egen hjelp, og ettersom vi kvittet oss med all trang til sansenytelser, ble vi gjenfødt her."
Så kom andre tusener og flokket seg omkring meg, og fortalte at de hadde blitt gjenfødt der fordi de hadde praktisert den høyere trening under Sikhi, Vessabhu og de andre våkne mestrene, og til sist kom det en stor flokk som fortalte at de var blitt gjenfødt i overflodens himmel fordi de hadde fulgt min lære og kvittet seg med all trang til sansenytelser mens de levde her.
Så dro jeg videre til de milde gudene, og overflodens guder ble med. De milde gudene sluttet seg til, og sammen dro vi videre til de vakre gudene. De ble også med, og vi dro videre til de skjønnhetselskende gudene. Disse ble også med, og så dro vi alle videre til de eldste gudene.
Flere tusen av dem samlet seg omkring meg, hilste ærbødig, og sa:
"For nittien verdensaldrer siden sto den ærverdige mesteren Vipassi fram i verden, etter at han hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp."
Og videre fortalte de om Vipassis slekt og elever, hvordan han hadde gått ut og forlatt hjemmet, hvilke anstrengelser han hadde gjennomgått og hvordan han hadde våknet, og likeledes hvordan han hadde satt sannhetens hjul i bevegelse. Og videre:
"Vi praktiserte den høyere trening under den ærverdige mesteren Vipassi, som våknet fullt og helt ved egen hjelp, og ettersom vi kvittet oss med all trang til sansenytelser, ble vi gjenfødt her."
Så kom andre tusener og flokket seg omkring meg, og fortalte at de hadde blitt gjenfødt der fordi de hadde praktisert den høyere trening under Sikhi, Vessabhu og de andre våkne mestrene, og til sist kom det en stor flokk som fortalte at de var blitt gjenfødt i himlene fordi de hadde fulgt min lære og kvittet seg med all trang til sansenytelser mens de levde her.
Slik er altså de faktiske forholdene som den som har kommet fram til sannheten, har trengt inn i, munker, og som gjør at han kan han huske alle disse våkne fra gamle dager enda de for lengst er borte. Slik husker han både navn, ætt, levealder, elevforsamlinger og de to fremste elevene til disse som hadde skåret over alle vrangforestillinger, brutt vanetenkningen, sluttført kretsløpet og fridd seg fra lidelse, og slik kan han si hva hver eneste mester het, hvilken slekt og samfunnsklasse hver enkelt var født i, hvilken moral, hvilken lære og hvilken visdom de hadde, hvordan de levde og hvordan de ble fri.
Men gudene har også fortalt den som har kommet fram til sannheten, om alle disse tingene, munker.
Slik talte Mesteren, og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.