Suttapitaka
Khuddakanikaya - Mindre tekster
Udana - Høytidelige uttalelser
3. Nandavagga - Kapitlet med Nanda
3. Fortellingen om Yasoja
Slik har jeg hørt det:
En gang da Mesteren var i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden, kom munken Yasoja sammen med fem hundre andre munker til byen for å treffe Mesteren. De nyankomne hilste på de munkene som allerede var der, og mens de ordnet soveplasser, kapper og boller, var det mye støy og spetakkel.
Mesteren henvendte seg til Ananda og spurte:
"Hva er dette for spetakkel, Ananda? Det høres jo ut som når en gjeng fiskere haler i land en storfangst!"
"Det er munken Yasoja og fem hundre andre munker som har kommet for å treffe deg, Mester. De hilser på de munkene som allerede er der, og mens de ordner soveplasser, kapper og boller, blir det mye støy og spetakkel."
"Gå og si til dem at jeg ber dem komme."
"Ja vel, Mester," svarte Ananda. Han gikk til munkene og sa:
"Mesteren ber dere komme."
"Ja vel, min venn," svarte de, og gikk bort til Mesteren. De hilste høflig på ham og satte seg ned sammen med ham. Mesteren sa:
"Hva mener dere med å lage så mye støy og spetakkel, munker? Det høres jo ut som når en gjeng fiskere haler i land en storfangst!"
Yasoja svarte:
"Disse fem hundre munkene har kommet sammen med meg for å treffe deg, Mester. Vi bare hilste på de munkene som var her fra før av, og mens vi ordnet soveplasser, kapper og boller, ble det mye støy og spetakkel."
"Dere kan gå, munker, jeg viser dere bort. Dere skal ikke bo i nærheten av meg."
"Ja vel, Mester," svarte munkene. Deretter reiste de seg og tok høflig avskjed med Mesteren ved å gå medsols rundt ham. De ryddet soveplassene sine, tok kapper og boller og vandret til vajjienes land. Da de kom dit, slo de seg ned ved bredden av elva Vaggumuda, der de bygde løvhytter som de var i under regntiden.
Da regntiden var over, sa Yasoja til de andre munkene:
"Mesteren viste oss bort fordi han har omtanke for oss og vil oss vel, mine venner. La oss nå prøve å leve slik at Mesteren blir fornøyd med oss."
"Ja vel, min venn," svarte de andre munkene. Så trakk de seg tilbake i ensomhet og trente flittig, iherdig og målrettet, slik at de alle oppnådde den trefoldige kunnskap før regntiden var over.
Da Mesteren hadde vært i Savatthi så lenge han syntes det passet, ga han seg på vandring mot Vesalã. Der slo han seg ned i huset med de spisse gavlene i Storskogen. Han forsto hvordan munkene ved bredden av Vaggumuda praktiserte, så han vendte seg mot Ananda og sa:
"Det er som om det lyser og skinner det borte ved bredden av Vaggumuda, Ananda. Det ser ut til å være et sted der det er bra å være. Send et bud til munkene der borte og si at Mesteren ber dem komme, at Mesteren vil treffe dem."
"Ja vel, Mester," svarte Ananda. Han gikk bort til en av munkene og sa:
"Gå til munkene ved bredden av Vaggumuda og si at Mesteren ber dem komme, at Mesteren vil treffe dem."
"Ja vel, min venn," svarte munken, og så raskt som en kraftig mann bøyer eller retter ut armen, forsvant han fra huset med de spisse gavlene i Storskogen og kom til syne foran de munkene som holdt til ved bredden av Vaggumuda. Han sa:
" Mesteren ber dere komme, at Mesteren vil treffe dere."
"Ja vel, min venn," svarte munkene, og så raskt som en kraftig mann bøyer eller retter ut armen, forsvant de fra bredden av Vaggumuda og kom til syne foran Mesteren i huset med de spisse gavlene i Storskogen.
Akkurat da satt Mesteren i stille meditasjon. Munkene lurte litt på hvilken tilstand han befant seg i, men så forsto de at han satt i stille meditasjon. Dermed satte de seg alle ned og praktiserte stille meditasjon, de også.
Da det begynte å li ut på natta, og første nattevakt var over, la Ananda kappen over skulderen, bøyde seg for Mesteren og sa:
"Det lir ut på natta, Mester, og første nattevakt er over. De munkene som har kommet for å treffe deg, har sittet lenge. Vil du ikke hilse dem velkommen?"
Mesteren bare satt der taus.
Tida gikk, og andre nattevakt var til ende. Da la Ananda kappen over skulderen, bøyde seg for Mesteren og sa:
"Tida går, og andre nattevakt er til ende, Mester. De munkene som har kommet for å treffe deg, har sittet lenge. Vil du ikke hilse dem velkommen?"
Mesteren bare satt der taus.
Så var tredje nattevakt til ende, og morgenen grydde. Da la Ananda kappen over skulderen, bøyde seg for Mesteren og sa:
"Tredje nattevakt er til ende, Mester, og nå gryr det av morgen. De munkene som har kommet for å treffe deg, har sittet lenge. Vil du ikke hilse dem velkommen?"
Mesteren kom ut av sin meditasjon og sa:
"Hadde du visst hvordan det var, ville du ikke ha spurt om dette, Ananda. Både jeg og alle disse fem hundre munkene har sittet i stille meditasjon."
Da Mesteren så og forsto dette, uttalte han med dyp følelse:
"En munk som har overvunnet
begjærets torner, skjellsord, tortur og fengsling,
står stille og urørlig som fjellet selv
og bryr seg ikke om sorger eller gleder."