Suttapitaka
Majjhimanikaya - De mellomlange tekstene
125. Dantabhumisutta - Om å bli temmet
Slik har jeg hørt det:
En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. På den tiden bodde novisen Aciravata i en hytte ute i skogen.
En dag da prins Jayasena var ute og spaserte, kom han til hytten til Aciravata og hilste på ham. De snakket høflig sammen en stund før prinsen satte seg. Så sa Jayasena:
"Jeg har hørt at hvis en munk bor her og praktiserer flittig, iherdig og energisk, kan han konsentrere sinnet på ett punkt, Aggivessana."
"Det er riktig, prins, det er riktig. Hvis en munk bor her og praktiserer flittig, iherdig og energisk, kan han konsentrere sinnet på ett punkt."
"Det hadde vært fint om du kunne forklare meg denne læren slik du har hørt den og slik du har forstått den, Aggivessana."
"Jeg er ikke i stand til å forklare deg læren slik jeg har hørt den og slik jeg har forstått den, prins. Hvis jeg nå skulle gi meg til å undervise i denne læren og du ikke skulle forstå meg, vil det bare bli til slit og ergrelse for meg."
"Forklar meg likevel læren slik du har hørt den og slik du har forstått den, Aggivessana. Det kan jo hende at jeg forstår den."
"Da skal jeg forklare deg læren slik jeg har hørt den og slik jeg har forstått den. Hvis du forstår forklaringen, er det bra. Hvis du ikke forstår den, så la saken ligge og ikke kom med flere spørsmål, prins."
"Forklar meg likevel læren slik du har hørt den og slik du har forstått den, Aggivessana. Hvis jeg forstår forklaringen, er det bra. Hvis jeg ikke forstår den, skal jeg la saken ligge og ikke komme med flere spørsmål."
Dermed forklarte Aciravata læren for prins Jayasena slik han hadde hørt den og slik han hadde forstått den. Da han var ferdig, sa prinsen:
"Det er umulig, Aggivessana. Det kan ikke være tilfellet at en munk kan konsentrere sinnet på ett punkt hvis han praktiserer flittig, iherdig og energisk."
Deretter reiste han seg og gikk. Litt etterpå gikk novisen Aciravata bort til Mesteren og satte seg ned hos ham. Så fortalte han Mesteren om samtalen med prins Jayasena. Mesteren sa:
"Hva skulle nå det være godt for, Aggivessana? Prins Jayasena lever et liv i nytelser, han er omgitt av sansenytelser på alle kanter. Han blir fortært av tanker på sansenytelser og brenner som i feber etter å oppnå sansenytelser. Sansenytelser er det målet han sikter mot. Det er umulig for ham å forstå det man forstår gjennom forsakelse, innse det man innser gjennom forsakelse, oppnå det man oppnår gjennom forsakelse og virkeliggjøre det man virkeliggjør gjennom forsakelse.
Det er som om du skulle ha to elefanter, hester eller okser som var tamme og hadde fått opplæring, og to elefanter, hester eller okser som ikke var tamme eller hadde fått noen opplæring. Kunne de to tamme dyrene ha utført slike oppgaver man forventer av tamme dyr? Kunne du ha trent dem videre til et høyere nivå, Aggivessana?"
"Ja, Mester."
"Men hva med de to dyrene som ikke var tamme og ikke hadde fått noen opplæring, Aggivessana? Kunne de ha utført slike oppgaver man forventer av tamme dyr? Kunne du ha trent dem videre til et høyere nivå?"
"Nei, Mester."
"Slik er det også med prins Jayasena, Aggivessana. Han lever et liv i nytelser, han er omgitt av sansenytelser på alle kanter. Han blir fortært av tanker på sansenytelser og brenner som i feber etter å oppnå sansenytelser. Sansenytelser er det målet han sikter mot. Det er umulig for ham å forstå det man forstår gjennom forsakelse, innse det man innser gjennom forsakelse, oppnå det man oppnår gjennom forsakelse og virkeliggjøre det man virkeliggjør gjennom forsakelse.
Eller det er som om to venner skulle forlate byen eller landsbyen og vandre hånd i hånd bort til et fjell. Der blir den ene av vennene stående ved foten av fjellet, mens den andre klatrer til topps. Han som står der nede, roper opp til sin venn på toppen av fjellet, og spør hva han kan se fra toppen.
‘Her oppe fra kan jeg se praktfulle skoger og sjøer, og jeg kan se vakre parker og enger!'
‘Du kan da umulig se noen praktfulle skoger og sjøer, eller noen vakre parker og enger der oppe fra,' sier han som står nede.
Da går han som var på toppen, ned igjen. Han tar sin venn i armen og hjelper ham opp til toppen. Etter at de har hvilt litt og fått igjen pusten, spør han sin venn:
‘Nå, hva kan du se her oppe fra?'
‘Her oppe fra kan jeg se praktfulle skoger og sjøer, og jeg kan se vakre parker og enger!'
‘Du sa at det var umulig å se noen praktfulle skoger og sjøer, eller noen vakre parker og enger der oppe fra,' sier han som først klatret opp. ‘Men nå sier du at du kan se alt dette!'
‘Da jeg sto der nede, sperrer fjellet for utsikten så jeg ikke kunne se det,' svarer vennen.
Når det gjelder prins Jayasena, så blir han enda mer forhindret, innestengt, sperret og blokkert av sin uvitenhet. Han lever et liv i nytelser, han er omgitt av sansenytelser på alle kanter.
Han blir fortært av tanker på sansenytelser og brenner som i feber etter å oppnå sansenytelser. Sansenytelser er det målet han sikter mot. Det er umulig for ham å forstå det man forstår gjennom forsakelse, innse det man innser gjennom forsakelse, oppnå det man oppnår gjennom forsakelse og virkeliggjøre det man virkeliggjør gjennom forsakelse.
Hvis du hadde kommet på disse to lignelsene da du snakket med prinsen, ville han ha fått tillit til deg slik at du kunne ha overbevist ham, Aggivessana.
"Men hvordan skulle jeg ha kommet på disse to lignelsene, Mester? Du fant jo på dem her og nå, og det er ingen som har hørt dem før!"
"Tenk deg at en salvet konge tilkaller elefantjegeren sin og sier:
‘Sett deg på kongselefanten og dra ut i skogen. Når du får øye på en vill elefant, skal du binde ham til halsen på kongselefanten.'
‘Ja vel, herre konge,' svarer elefantjegeren og gjør som kongen har sagt. Så førte kongselefanten den ut i åpent lende. På den måten kom skogselefanten ut i åpent lende, Aggivessana. Men skogselefanter lengter tilbake til skogen.
Så ga elefantjegeren kongen beskjed om at skogselefanten var kommet ut i åpent lende. Og kongen tilkalte elefanttemmeren og sa:
‘Nå skal du temme skogselefanten, venne den av med skogsdyras atferd, for at den skal slutte å lengte tilbake til skogen, for å få den til å tenke på noe annet enn skogsdyras plager, slit og angst, for å gjøre den vant til landsbyen og for å lære den slik atferd som mennesker liker.'
"Ja vel, herre konge," svarer elefanttemmeren og gjør som kongen har sagt. Mens han temmer elefanten, snakker han mildt og vennlig til den, slik at elefanten liker å lytte til ham, hører på det han sier og blir innstilt på å lære. Da gir han den mer gras og vann.
Når elefanten tar til seg gras og vann, vet elefanttemmeren at den kommer til å leve. Da begynner han å lære den opp til å løfte og sette ned forskjellige ting. Når elefanten har lært seg å lystre kommandoene ‘løft' og ‘sett ned', lærer elefanttemmeren den ‘kom' og ‘gå. Når elefanten har lært dette, får den lære ‘reis deg' og ‘sitt'. Når den mestrer dette, får den lære å holde stand. Til dette binder elefanttemmeren et stort skjold til snabelen dens. En mann setter seg på nakken dens med et stort spyd, og andre menn med spyd omringer elefanten. Elefanttemmeren selv tar en stor lanse og stiller seg rett foran elefanten. Når den holder stand, skal den verken bevege forbeina eller bakbeina, den skal ikke bevege forkroppen og heller ikke bakkroppen. Den skal verken bevege hode, ører, tenner, hale eller snabel.
Når skogselefanten er i stand til å tåle sverdhogg og spydstikk, øksehogg og pileskudd, og når den ikke blir skremt av pauker, trommer, trompeter og tamburiner, er den fri for alle feil og mangler og er verdig til å tjene en konge. Da regnes den som en pryd for en konge.
Slik er det også når en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden. Han er en arahant, en Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.
Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram til sannheten, og han tenker med seg selv: ‘Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?'
En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten.
Med dette kan vi si at den edles elev har kommet ut i åpent lende, Aggivessana. Men guder og mennesker lengter etter de fem sansenytelsene. Derfor vil den som har kommet fram til sannheten, veilede ham slik:
‘Kom her, munk, og oppfør deg i samsvar med de etiske treningsreglene, slik at du blir beskyttet av munkenes treningsnorm. Oppfør deg bra og ikke gå ut over grensene, men se farene ved selv den minste overtredelse. Da trener du i samsvar med treningsreglene.'
Når så en munk oppfører seg i samsvar med de etiske treningsreglene og er beskyttet av munkenes treningsnorm, oppfører seg bra og ikke går ut over grensene , men ser farene ved selv den minste overtredelse, slik at han trener i samsvar med treningsreglene, vil han som har kommet fram til sannheten gi ham videre opplæring:
‘Pass godt på sanseportene dine, munk. Når du ser en synlig form med øyet ditt, griper du ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på synssansen sin, skal du gå inn for å passe på den. Vokt synssansen din vel, og pass godt på. Og likedan når du hører en lyd med øret, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper du ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på sinnets sans, skal du gå inn for å passe på den. Vokt sinnets sans vel, og pass godt på.'
Når munken vokter sanseportene sine, vil han som har kommet fram til sannheten gi ham videre opplæring: ‘Spis med måte, munk. Når du har tenkt deg godt om, spiser du ikke for fornøyelsens skyld. Du lar være å proppe deg med mat. Du spiser ikke for å se godt ut og bli vakker, men bare for å holde kroppen ved like og holde den frisk så den ikke tar skade, og slik at du kan fortsette treningen av sinnet. Mens du spiser, skal du tenker på at nå slukker du sulten og forhindrer at den oppstår igjen, slik at du kan leve uten plager og problemer.'
Når munken spiser med måte, vil han som har kommet fram til sannheten gi ham videre opplæring: ‘Vær våken, munk. Når du går fram og tilbake eller sitter ned på dagtid, renser du bort hindrende tilstander i sinnet, og det samme gjør du når du går fram og tilbake eller sitter ned under første nattevakt. Under andre nattevakt legger du deg ned i løvestilling på høyre side, med det ene beinet oppå det andre, og hviler i oppmerksomhet og klar forståelse med tanken rettet mot å stå opp igjen. Når siste nattevakt kommer, står du opp igjen og går fram og tilbake eller sitter ned mens du renser bort hindrende tilstander i sinnet.'
Når munken har vent seg til å være våken, vil han som har kommet fram til sannheten gi ham videre opplæring: ‘Øv oppmerksomhet og klar forståelse, munk. Når du går fram og tilbake, så gjør det med klar forståelse. Når du ser på noe eller ser deg omkring, gjør det med klar forståelse. Når du bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør det med klar forståelse. Når du er iført dine kapper og bærer matbollen din, gjør det med klar forståelse. Når du spiser, drikker, tygger og smaker, gjør det med klar forståelse. Når du tømmer deg for avføring og urin, gjør det med klar forståelse. Uansett om du går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør det med klar forståelse.'
Når munken har opparbeidet oppmerksomhet og klar forståelse, vil han som har kommet fram til sannheten gi ham videre opplæring: ‘Nå skal du finne et sted der du kan være for seg selv, munk. Det kan være i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte.' Dermed finner han seg et sted der han kan være for seg selv. Det kan være i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Etter at han er kommet tilbake fra matrunden setter han seg ned med korslagte bein, holder kroppen rak og fester oppmerksomheten framfor seg. Han kvitter seg med all grådighet overfor verden, lever uten grådighet i sinnet og renser sinnet for all grådighet. Han kvitter seg med hat og ondskap, lever med sinnet fylt av omsorg for alle levende veseners beste i stedet for ondskap, og renser sinnet for hat og ondskap. Han kvitter seg med sløvhet og treghet og streber mot lyset mens han lever med oppmerksomhet og klar forståelse og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han kvitter seg med uro og bekymringer og lever med ro i sinnet, uten indre uro, og renser sinnet for uro og bekymringer. Han kvitter seg med uvisshet, idet han legger all uvisshet bak seg og ikke lenger er det minste usikker på hva som er sunt, og han renser sinnet for all usikkerhet.
Når han har kvittet seg med disse fem hindringene som forurenser sinnet og svekker forståelse, gir han slipp på attrå og motvilje overfor verden og betrakter kroppen som kropp, følelsene som følelser, tankene som tanker og fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse.
Det er som når en elefanttemmer slår en kraftig påle ned i jorda og binder en skogselefant fast med et reip om halsen, Aggivessana, for å venne den av med skogsdyras atferd, for at den skal slutte å lengte tilbake til skogen, for å få den til å tenke på noe annet enn skogsdyras plager, slit og angst, for å gjøre den vant til landsbyen og for å lære den slik atferd som mennesker liker.
Nettopp slik bruker den edles elev oppmerksomheten på de fire hovedområder som en knagg å feste tanken til, for å venne seg av med verdslig atferd, for å slutte å lengte tilbake til det verdslige liv, for å tenke på noe annet enn verdslige plager, slit og angst, og til å finne den rette metoden til å virkeliggjøre nibbana.
Videre vil han som har kommet fram til sannheten, veilede ham slik:
"Kom igjen, munk, og betrakt kroppen som kropp. Ikke begynn å lage deg forestillinger omkring kroppen. Betrakt følelsene som følelser. Ikke begynn å lage deg forestillinger omkring følelsene. Betrakt tankene som tanker. Ikke begynn å lage deg forestillinger omkring tankene. Betrakt fenomenene som fenomener. Ikke begynn å lage deg forestillinger omkring fenomenene.'
Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i andre meditasjonstilstand – en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker – og blir der.
Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i tredje meditasjonstilstand – den som de edle omtaler slik: ‘Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!‘ – og blir der.
Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i fjerde meditasjonstilstand – den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag – og blir der.
Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, retter han sinnet mot tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:
‘Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,' – og han husker like mange detaljer her – ‘Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.'
Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk, og dette ser han slik det virkelig er.
Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, betrakter han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ‘Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.' Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger, og dette ser han slik det virkelig er.
Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, – så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.
Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.
Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.
Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.
Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, – gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.
Nå er han en munk som tåler han kulde og varme, sult og tørst, fluer, mygg og småkryp, sol og vind, uvennlige og uvelkomne ord, og han holder ut bitre og skarpe smerter i kroppen, selv om det gjør så vondt at han holder på å dø. Nå er han renset for alle tendenser til hat, begjær og uvitenhet, og han fortjener respekt, heder og gaver. Han fortjener at man hilser ærbødig på ham, og han er en uforlignelig åker der vanlige mennesker kan så sine gaver.
Hvis en kongselefant blir gammel og dør uten å være temmet og trent, sier man at den ble gammel og døde uten å være temmet. Hvis en kongselefant dør som middelaldrende eller som ung uten å være temmet og trent, sier man at den døde som ung uten å være temmet. På samme måte sier man om en munk som blir gammel og dør uten å ha utslettet sinnets forurensninger, at han ble gammel og døde uten å være temmet. Hvis en munk dør som middelaldrende eller som ung uten å ha utslettet sinnets forurensninger, sier man at han døde som ung uten å være temmet.
Hvis en kongselefant blir gammel og dør som veltemmet og veltrent, sier man at den ble gammel og døde som veltemmet. Hvis en kongselefant dør som middelaldrende eller som ung som veltemmet og veltrent, sier man at den døde som ung og veltemmet. På samme måte sier man om en munk som blir gammel og dør etter at han har utslettet sinnets forurensninger, at han ble gammel og døde som veltemmet. Hvis en munk dør som middelaldrende eller som ung etter å ha utslettet sinnets forurensninger, sier man at han døde som ung og veltemmet."
Slik talte Mesteren, og novisen Aciravata gledet seg over Mesterens ord.